Med stor overraskelse nærmest snublet jeg over to blogger i dag – og det er selveste snømannen som blogger. Jeg er imponert og glad og leser bloggene med den største iver. Dansken er Jon og Jørgens store stolthet og har derfor fått sin egen blogg. Når Jørgen først gjør noe er det ikke halvveis. For sin nå pågående tur i Sørøst-Asia har han også opprettet en blogg. Moro!

Altså, Kenny G står vel for de fleste som saxomofonisters antikrist. Og nå har noen gitt fyren anledning til å bygge en serie saxofoner. Skremmende!

Det er kanskje litt søkt å le av amerikanerne, men det er unektelig moro. Disse gutta her er de som skal bestemme om vi får en ny krigsgærning på topp i USA, eller ikke.

Vi har stått på, her i Louisfestivalen. Sjenkebevilling, løyver i hytt og pine (kommune, politi, brann og gud vett hva), avtaler om gjerder, toalett, storhandle øl og kjøleskap, backline, lineup, pressearbeid, slagsmål, plakatdesign, kunst, t-skjorter, litotrykk, sambandsutstyr, refleksvester… Det er en del som skal stemme for å få til en god festival. Heldigvis jobber vi ikke på akkord med karma, så her blir det ordnings. Til slutt!

På mandag slipper vi webben vår. Vi trenger vel ikke skryte på oss at den blir vanvittig bra, men vi liker å gjøre det alikevel. Proppfull av informasjon om artistene, hva vi driver med, nyheter og annet dill blir den. Surf over til louisfest.com i morra, og bli imponert!

Søndag og regn. En perfekt kombo for å gjøre idiotiske stillesittende aktiviteter. Takket være mine flotte, dog midlertidige, arbeidskammerater og mednerder har jeg kommet på sporet av I wanna be the guy – et idiotisk vanskelig spill for gutter som vil mimre tilbake til tida da dataspill ikke handla om ai, naturtroe skygger, online action, men bare var du, all tålmodighet i hele verden og 8-bits grafikk.

Her er beviset på at jeg kom meg over første brett. Oppe til venstre kan du se hvor neste gang spillet saver. Driter du deg ut er det tilbake til start. Åkke som!

Det uunngåelige har skjedd. Fredag 4. juli gjennoppstår Louisfestivalen på grunnen av Quart. Ikke for å lage en ny festival, men snarere for å vise Kristiansand at det fremdeles finnes puls i oss ildsjeler, og at forholdene ligger tilrette for mer kultur i byen, om enn vår kjære Quart ikke lengre er blant oss. Meld deg på facebookgruppa vår, og følg med.

Det er torsdag. Det er grått ute, selv om solen har vært snill med oss i en uke nå. Jeg har ikke brukt enter-space på vanvittig lenge. Kanskje har jeg ingenting å si. Gjør jeg ingen ting? Tenker jeg ikke tanker som burde deles? Trist. I dag har jeg faktisk brukt 15 minutter på å starte skinninga av et WordPress tema. Ikke allverdens det, men pytt. Så vet du det!

Jeg vet det er billig moro, men jeg synes faktisk at dette er småmosomt. Mine musikkpreferanser kan liksom ikke sammenlignes med min musikkpreferanser. Disse computerne er av og til meget festlige i sin utilstrekkelighet…

Etter 5 år med ulike statiske versjoner av enter-space.com, har jeg endelig satt opp bloggen på WordPress. Det mørke, skumle designet jeg har valgt sånn i starten heter Hemingway. På sikt blir det vel et eget enter_space design som resten av verden kan kose seg med.

Nå skal jeg sjekke ut hvilke kule greier jeg kan stappe inn i denne bloggen.